Med Adam i juleparadis
Publisert 2. desember 2022
Han tok Norge med storm da han feide all konkurranse til side i «Stjernekamp» på NRK i 2017. I Hjertnes kulturhus fredag kveld, demonstrerte Adam Douglas hvilken begavet entertainer han er.
Det er etter hvert mange artister som har stukket av med seieren i diverse artistkonkurranser på TV. De fleste blir ganske raskt gjemt og glemt, men norsk-amerikanske Adam Douglas er definivt ikke en kar vi feier under teppet som en tidligere deltaker på TV. For er det ett sted den mannen hører hjemme, så er det i i rampelyset foran et publikum.
Over «dammen» etter gull
Med seg til Sandefjord fredag, hadde amerikaneren med vestlandsdialekten showet «An American Holiday». Et show han har hatt stor suksess med i flere år. Et show der han tar publikum med «over dammen» og til en reise i amerikansk julemusikktradisjon.
Det hele begynner med «Silver Bells» og «Please come home for Christmas» og vi fornemmer hva slags kveld dette skal bli. Varm stemning, et bunnærlig lydbilde og musikalske prestasjoner alle hobbymusikere der hjemme bare kan misunne. Vi får servert den ultimate amerikanske julelåta, «The Christmas Song», udødeliggjort av Nat King Cole. Den kunne i sin tid like gjerne har vært spilt inn av Adam Douglas og blitt like udødelig. Før sangen ebber ut, er gåsehuden for lengst et faktum.
Virtuos strengelek
Douglas eksepsjonelle sangteknikk og eminente gitarspill fortsetter å prege storstua i Hjertnes når hovedpersonen tar oss med til hjemtraktene i Oklahoma og gir oss en nydelig dandert «Season of my Memory». Å høre Douglas' stemme ljome blant i mursteinene i Hjertnes er en mektig opplevelse.
Det blir ikke mindre mektig når Douglas inviterer gitarfenomenet Tora Dahle Aagård med artistnavnet Tora opp på scenen. Nå blir det mer groovy takter, deilig soulmusikk og Toras egne «One more Drink», der gitarspillet høster resolutt og fortjent trampeklapp. Douglas er heldigvis raus nok til å sette andre i flomlyset og han henter også frem korist Charlotte Bredesen frem på scenekanten. Sammen fremfører de kveldens foreløpige høydepunkt, «Winter Song». Bare de to stemmene akkompagnert av sarte pianotoner. Fabelaktig.
Så kom jula til Hjertnes
Så er det tid for Douglas til å ta en pust i bakken og han overlater scenen til Tora, som sveiver i gang en svært stemningsfull, glidende og behagelig versjon av DumDum Boys' «Stjernesludd», der hun mot slutten tryller med sin spesialbygde Marceau og serverer et eventyr av en gitarsolo.
Douglas innfinner seg så på scenen og forsterker stemninga med en særegen variant av «Silent Night». Tora mater på med gitaren sin og det blir høymesse over det hele. Så melder trommene seg på og løfter hele lydbildet opp under taket. Hvem som er hjernen bak arrangementene på «An American Holiday» vites ikke, men vedkommene fortjener en forgylt julestjerne. Den som var i Hjertnes og overvar «Back Door Santa» forstår hvorfor.
Høydepunkt på høydepunkt
Konserten i Hjertnes var en festkveld uten like, men ingen julekonsert uten å ta opp høytidens bakside. Den som handler om utenforskap, ensomhet, lengsel og savn. Douglas forteller om hvordan han år etter år, langt vekk fra familien i USA, tilbrakte julen mutters alene og serverer så sin egen «Half a happy Holiday». Han setter seg på scenenkanten og leverer en bevrende sår, intim og ærlig låt det er umulig ikke å la seg bevege av. Kveldens høydepunkt for undertegnede. Og høydepunkter var det mange av i Hjertnes.
«Christmas must be tonight» er ett av dem. Det er også «Sleigh Ride», som virkelig får det til å koke i et nesten fullsatt Hjertnes.
Koke gjør det definitivt ikke når Adam Douglas runder av kveldens USA-reise med Joni Mitchels «River». Da sukkes det av henrivelse og lutter kulturglede. For en kveld. For en artist. For en stemme. For en rekkevidde. For en kontroll.
En enslig stemme i salen roper i lutter overbegeistring: «Du er jækla god Douglas»! Mer presis er det vanskelig å være og setningen passer godt til å oppsummere denne anmeldelsen. Takk Adam. Takk!
Flemming Hofmann Tveitan
For ordens skyld: Anmelderen er en del av Artyfy, og teknisk sett derfor ikke 100% uhildet i sine meninger. Likevel: teksten er etter beste evne skrevet etter vanlig standard og kriterier for en kulturanmeldelse.