Alarmerende bra fra Highasakite

Store ord og en heftig påstand kanskje, men det får stå sin prøve. For ordene beskriver en uomtvistelig sannhet.

800 forventingsfulle folk i alle aldre og alle støpinger droppet middagshvilen onsdag kveld og valgte turnépremiere med Highasakite. De angret neppe. For hvile middag kan man gjøre hver dag, men å få en konsertopplevelse av det kaliberet vi fikk i Harmonie arena, er ikke hverdagskost. Litt drama i den nye salen ble det på toppen av det hele. Mer om det senere.

Først et par kjappe fakta: Highasakite debuterte tilbake i 2012 med plata «All that floats will Rain», til terningkast seks og har siden tronet der oppe blant landets aller ypperste og mest populære artister. Bandet har fem album på samvittigheten. Det siste, «Mother», ble sluppet tidligere i år. De har herjet festival-Norge i sommer og er nå ute på en omfattende Norges-turné. Premieren fant altså sted i Sandefjords nye lekegrind.

Stor spenning

Harmonie arena er ikke bare en velsignelse for det lokale kulturlivet. Den har også den lykkelige konsekvens at artister som Highasakite velger å stoppe i byen med hele sitt maskineri. Det er nye tider, folkens! Onsdag kveld ble lang tids spenning utløst både for artist, konsertarrangør, kulturetaten og ikke minst for dem som fikk plass i salen.

Visuell nytelse. Konserten med Highasakite ble en reise i audiovisuell nytelse. Foruten en løpsk brannalarm, passet Harmonie arena perfekt til formatet. Foto: Artyfy/Caroline Fiksdal

For Highasakite handlet øyeblikket om å fyre av startskuddet for en landsomfattende høstturné - og treffe blink. For publikum var det en kveld der vi skulle få delta i en seanse vi har gledet oss til veldig lenge. De under 18 år på galleriet fikk endelig være på en «voksenkonsert» og for kulturetaten og arrangør var konserten med Highasakite den første testen på om Harmonie tåler en utsolgt sal kombinert med en svært omfattende og påkostet produksjon. Svaret på det siste er det bare å servere først som sist: Et rungende ja. Med ett rykende unntak.

Dragen lettet

Det var ikke lite frontfigur, låtskriver og vokalist Ingrid Helene Håvik og hennes mannskap hadde med seg til Sandefjord. Vi merket allerede under åpningsnummeret «Under the same sky» at noe ulmet under overflaten. Dragen lettet elegant og det var bare et spørsmål om hvor høyt den skulle fly i løpet av kvelden. Med Highasakites kanonsterke låtkatalog, er det slik at man nærmest forventer at det ene høydepunktet skal erstattes av det neste. Og det gjør det vitterlig i Sandefjord denne kvelden.

Fyll fyr! Det ble ikke spart på effektene under onsdagens konsert. Foto: Maja Moan

Highasakites umiskjennelige vannmerke og lydbilde er naturligvis ivaretatt fra første akkord og det hele toppes med altomgripende og mektige arrangementer som trenger inn i hvert fiber og hver kvadratcentimeter av blackboxen. Alt sammen nennsomt tilpasset liveformatet og krydret med velsmakende øyedrops, signert en kreativ og leken lysmester. Når vi kommer til «Can I be forgiven», etterfulgt av «Keep it alive» og en heftig variant av «Mother», er det tydelig at Håvik & co har ambisjoner om å etterlate seg et mørbanket publikum.

Herfra og ut blir publikum beskutt med velrettete raketter av lyd, lys, røyk, bilder, farger, flammer, rytmer og smektende gode instrumental- og vokalprestasjoner. Gåsehudfaktoren er høy hele veien. Når vi kommer til «Autopsy» etterfulgt av «Under the sun» har dragen for lengst sprengt seg gjennom taket med stø kurs mot de øvre luftlag. Det hele er så strømlinjeformet og nesten maskinelt utført, at det balanserer på eggen til å bli polert og overprodusert. Men, neida, Highasakite mestrer balansen. Mennesket er kledelig tilstedeværende og trumfer maskinen.

Sandefjording. Multiinstrumentalist Kristoffer Bonsaksen fra Sandefjord lovte på forhånd at han og bandet ikke hadde planer om å spare på kruttet, verken metaforisk eller fysisk. Det løftet klarte de å innfri. Foto: Maja Moan

Etter 15 låter og halvannen times show serveres en forrykende versjon av «Golden ticket», som avsluttes med at Håvik sier «takk for oss». Da skjer det som ikke skal skje.

Alarm!

De aller fleste i salen kjenner spillet med ekstranummer og visste naturligvis at bandet hadde en real street flush av en avslutning på lager etter «Golden ticket». Men - så ble det plutselig veldig lyst under taket i Harmonie! Brannalarmen var utløst! Dragen hadde fløyet litt for høyt. Alle ut - disiplinerte, litt vantro og noen nesten litt usikre på om det hele var en del av showet. Det var det definitivt ikke. Etter et lite kvarter ble dørene åpnet igjen og de som var sterke i troen på en avslutning, fikk sin tro bekreftet. Bandet fant sin plass på scenen (all ære) - beklaget opptrinnet, takket varmt til dem som kom tilbake og kvitterte med en enestående seanse på tre nedstrippede låter, der vakre «Lover, where do you live?» satt punktum for et fyrverkeri av en konsert.

Klubbscene! Vi kan med glede konstatere at Sandefjord omsider har fått en skikkelig klubbscene. Dette har vi ventet på. Foto: Maja Moan

Så var det bare å rusle mørbanket ut i høstmørket og speide mot himmelen etter dragen som for lengst hadde fløyet inn i evigheten.

Flemming Hofmann Tveitan

For ordens skyld: Anmelderen er en del av Artyfy, og teknisk sett derfor ikke 100% uhildet i sine meninger. Likevel: teksten er etter beste evne skrevet etter vanlig standard og kriterier for en kulturanmeldelse.